Sjuendeklassinger intervjuet en statsråd, så ville en annen ha selfie

I mai 2022 dro tre sjuendeklassinger fra Grünerløkka skole i Oslo til Stortinget for å intervjue kunnskapsminister Tonje Brenna. Én stilte spørsmålene, én skrev saken, én tok bildene. Det er en skikkelig redaksjon. Det får de fleste voksne redaksjoner ikke til.

Statsråden ville at skolen skulle bli mindre kjedelig og mer praktisk for elever på 5. til 10. trinn. En av elevene spurte hvorfor de yngste ikke hadde det samme problemet. Statsråden sa at det var et veldig godt spørsmål. Førsteklassinger, sa hun, gleder seg til skolen. Det kan bli kjedeligere etter hvert som barna blir eldre.

Så gikk en gulldør opp.

Ut kom en kvinne i knallrosa jakke. Læreren deres kjente igjen utenriksminister Anniken Huitfeldt. Det gjorde ikke elevene. Utenriksministeren tilbød en selfie, tok bildet selv med fotografens mobil og brukte deretter flere minutter på å forklare ting jentene ikke klarte å henge med på, mens de anstrengte seg for å se verken forvirret eller uhøflige ut.

De hadde kommet for å intervjue én statsråd og ble fotografert av en annen.

Så spurte hun om de hadde flere spørsmål, og satte kursen mot et tv-kamera. En av elevene innrømmet stille at hun var forvirret. Det tok de også med i saken, og det er den ærligste setningen i norsk politisk journalistikk det året.

Prosjektet var en del av skolens nærmiljøuke, en nettavis laget av sjuendeklassinger. Fagbladet Journalisten meldte at de hadde laget fem saker på rundt tre timer, og at politiske journalister delte og roste arbeidet deres. Elevene fortalte bladet at de bare hadde skrevet det de tenkte og opplevde, uten å tenke for mye over det.

Selv har jeg tenkt for mye over hver eneste tekst jeg har skrevet, inkludert lappen til den yngstes lærer i morges om en borte hanske, som gikk gjennom tre utkast og endte opp lengre enn hansken.

Det som gjorde mest inntrykk på elevene, sa de, var ikke oppmerksomheten fra hele landet. Det var foreldre, og foreldrenes venner, som oppdaget at sakene ble snakket om på nett.

Dette er skolejournalistikkens egentlige rekkevidde. Et statsrådskontor er ett publikum. Familiens WhatsApp-gruppe er et annet, og det er langt vanskeligere å gjøre til lags.

Da klasseavisen til den yngste trykket saken hennes om kjøkkenet vårt, «Mamma finner ingenting», nådde den moren min på under en time. Hun ringte for å spørre om det var sant. Jeg sa det var satire. Den yngste, i biapparatet, sa det var undersøkende journalistikk.